Tomas Carlström – Gründer, visjonær og entusiast!
Historien om Skandinavisk Høyfjellsutstyr er fasinerende. Det hele startet med at den svenske fjellsportentusiasten og ingeniøren Tomas Carlström flyttet til Hemsedal i 1970 for å arbeide som veileder for Høgfjellsskolen Norsk Alpincenter, i dag Norges Høgfjellsskole.

Tomas Carlström i dag. Foto: Sissel Carlström.  

Mangelen på godt klatreutstyr frustrerte, etter to år ved Høgfjellsskolen startet Tomas derfor bedriften Skandinavisk Høyfjellsutstyr AS sammen med Hans Petter Fernander og Jan Fredrik Larsen.  Allerede i startfasen ble han engasjert av Norrøna-eier Ole Jørgen Jørgensen som produktutvikler, noe som raskt førte til sterke bånd mellom Skandinavisk Høyfjellsutstyr og Norrøna.

Visjonær produktutvikler
Allerede i det første året butikken ble drevet, designet Tomas Norrønas legendariske Ravneskar fjelltelt og Chouinard Equipments enda mer legendariske Hexentrics. Men det stoppet ikke med dette. I 1975 designet han Norrøna Arktis fjellanorakk, og samme år lanserer han de første anatomiske sekkene på det norske markedet. I 1976 introduseres moderne isklatreutstyr for norske entusiaster, i 1977 introduseres skallplagg i Gore-Tex® for det norske markedet og i 1979 hentet Tomas og de ansatte hjem kraftig fjellskiutstyr.

Norrøna Trollveggen
I 1979 designet Tomas den legendariske Norrøna Trollveggen klatredressen. Den ble utviklet for den første vinterbestigningen av Jubileumsruta på Store Midtmaradalstind. Året etter ble den brukt på den første vinterbestigningen av Svenskeruta i Trollveggen, og var i en periode Norges mest solgte plagg i Gore-Tex®.

Ivrig isklatrer. Foto: Choe Brooks.

Katalogen med stor K
Allikevel er det katalogene som har gjort Tomas Carlström og Skandinavisk Høyfjellsutstyr til legender i norsk fjellsport. Den første postordrekatalogen kom i 1973, men det var da den store katalogen ble sluppet i 1977 at det hele tok av. En katalog som nesten handlet mer om bruken av utstyret enn selve produktinformasjonen. Men så ble den da også så anerkjent at den ble brukt som pensum på Norges Idrettshøyskole…

Gode minner
- Jeg har mange fantastiske minner fra den tiden, opplevelser som definitivt har forandret mitt liv. Men du spør om det beste minnet og jeg skal svare helt ærlig (smiler): Det er nok den kvelden på OSI-hytta i Oslo-marka i desember 1972. Fjellsportgruppa i OSI hadde julebord og jeg ble med dit fordi Hans Petter og Jan Fredrik, som var aktive i fjellsportgruppa, var der. Like etter at jeg hadde kommet innenfor døren, kom det ei langhåra lita jente bort til meg og spurte hvorfor hun ikke hadde fått levert ryggsekken og dunjakka hun hadde bestilt for noen uker siden. Hun hadde hastverk for hun skulle klatre i Hurrungane i jula... Du kan jo tenke deg resten, hun, min Sissel, ble en vel så viktig del av Skandinavisk Høyfjellsutstyr som meg, kanskje...

Tomas som klatreinstruktør. Foto: Sissel Carlström

La oss snakke om utstyr – hvilke av de produktene du har vært med på å utvikle er du mest stolt av?

- Norrøna Ravneskar fjelltelt, Norrøna Trollveggen og Chouinard Hexentrics. Ravneskar fordi det generelt forandret synet på hvordan et fjelltelt kan lages. Konseptet ble hyppig kopiert, framfor alt av andre skandinaviske teltprodusenter, se bare på Hilleberg og Helsport i dag. Norrøna Trollveggen bidro i veldig stor grad til introduksjonen av Gore-Tex® i Norge. Og så ”Hexen” da, fordi den har betydd så mye for sikring under klatring i så mange år. Den dag i dag skriver USAs ledende klatreblad Alpinist om den som noe stort. 

Hva med dagens fjellsport kontra de første årene du drev butikk – hva synes du om utviklingen av sporten din?

- Hva skal jeg si? Fra vi startet butikken og helt fram til en bit ut i 90-åra, ble klatring av nordmenn flest sett på som en skrullete, farlig aktivitet for noen få. I dag er fjellsport en stor og anerkjent aktivitet på lik linje med de fleste andre sports- og friluftsaktiviteter. Det som frustrerer og skremmer meg med en del av den utviklingen, jeg sier en del, er at friluftslivets del i fjell- og klatresporten i svært stor grad blir erstattet med (frilufts)aktiviteter. Som er noe helt annet. Med det mener jeg at for mye tilrettelegging og organisering stjeler mye av turglede og spontanitet i det som i dag kalles fjell- og klatresport. Og den manglende følelsen og respekten for urørt natur, den manglende forståelsen av at dette faktisk bidrar til en betraktelig sterkere, positiv opplevelse.

- Noe som gjør meg både lei og forbannet er når man begynner å lage boreboltruter i fjellet. Da er det er ikke lenger sporløs ferdsel og det tar vekk mye av eventyret i klatresporten. Klatrere tilegner seg rett og slett ikke den helt nødvendige kunnskapen om å legge naturlige forankringer. Man kan argumentere for at klatresporten blir sikrere med boreboltsikring i rutene, men det holder ikke, for da er det ikke klatresport lengre slik som den har vært definert i generasjoner. Da blir det gymnastisk lek i vertikalt lende, der bevegelseskontrollen utgjør hele greia. Men eventyret og framfor alt kravet til egen vurderingsevne er vekk. Vil du ha det sikkert her i livet, la da vær å klatre! Du kan surfe på internett eller drikke øl og se på OL, det er nesten risikofritt.

Morten Aass og Helge Baardseth i samtale med sherpaen Tenzing Norgay, kjent fra førstebestigningen av Mt. Everest, under åpningen av SHUs Oslo-butikk. Foto: Tomas Carlström. 

Innendørsklatring har nesten blitt en treningsform på linje med aerobics og spinning. Gleder dette en gammel klatrer, eller er du redd for at dette kan føre til flere ulykker fordi nye innendørsklatrere starter som teknisk dyktige klatrere uten erfaring fra fjellvegger og været i fjellet?

- Innendørsklatring er en glimrende form for trening og usannsynlig morsom lek. For store og små. Men når du nevner dette med ulykker, så er du helt klart inne på et viktig poeng. Mange unge lærer seg i dag å klatre på innendørs klatrevegger med faste mellomforankringer, som det bare er å klippe inn på. Og lokale klipperuter blir utstyrt med faste borebolter etter mønster fra innendørsveggene. Det sier seg selv at hvor god man enn blir til å klatre på slike vegger, så har man ikke fått med seg de absolutt nødvendige kunnskapene i hvordan man sikrer med naturlige forankringer i fjellet, i tillegg til kunnskaper om vær- og føreforhold. Der har nok landets klatreorganisasjoner en stor oppgave.

Hemsedal har gått fra å være et klatreentusiastenes mekka til å bli et av Skandinavias beste skiområder. Hva synes du om utviklingen i bygda? Hvordan er det med dere ”gamlekara” – holder dere fremdeles på i fjellene?

- At Hemsedal fikk en spesiell posisjon blant klatrere fra slutten av 60-åra kom av Nils Faarlunds og Ole Daniel Enersens etablering av Høgfjellsskolen Norsk Alpincenter. Så kom vi med Skandinavisk Høyfjellsutstyr i 1972. Men skal vi snakke om å sette Hemsedal skikkelig på klatrekartet, så var det nok isklatringen i slutten av 70-åra og ut i 80-åra som gjorde det. Vi i Skandinavisk-miljøet i Hemsedal var, kan jeg trygt si, de som startet den moderne isklatringen i Skandinavia. I den sammenhengen fikk Hemsedal en helt spesiell status, ikke bare i Skandinavia, men også i Mellom-Europa. I dag er det lite organisert klatrevirksomhet i Hemsedal, men det klatres fortsatt her, både klippe og framfor alt is.

Om vi ”gamlekara” holder på i fjellet? Jada, vi går toppturer og kjører løssnø (eller offpiste som det visstnok heter i Norge, skisportens hjemland...), og vi hakker i frosne fosser og karer oss opp på rutene på Skurvefjell og Skogshorn. Og vi sykler. Men for min egen del har aktiviteten de siste tre årene vært sterkt begrenset av gamle klatre- og slitasjeskader (ja, jeg har levd et usunt ungdomsliv, jeg burde sittet foran TV-en og drukket øl i stedet...). Men etter en del reservedelsutskiftninger ser det ut å bli en bedring med det nå. Så jeg håper å få gått Demonstranten på Skogshorn i sommer, det har jeg ikke hatt knær til de siste årene!

Intervju: Harald Rishovd