Hvor går telemarkskjøringen?
Torkel Karoliussen er teamsjef for Norrøna Sport, og har blant annet vært sterkt delaktig i utviklingen av den populære lofoten-serien for frikjøring. Han er også blant verdens beste frikjørere med telemarksutstyr, og har vært med på å utvikle ski for amerikanske K2 og NTN-systemet til Rottefella. Vi slo derfor av en prat med han om telemarkskjøringens utvikling.

Foto: Norrøna Sport / Sverre Hjørnevik

Først litt om deg selv, Torkel. Hvor lenge har du kjørt på ski, og hva er favorittområdet å kjøre i?

- Jeg har selvfølgelig stått på ski siden før jeg kunne gå, som alle andre i dette landet. Men hadde min første sesong med skikjøring på fulltid i 1999/2000. Reiste da til Canada med en kompis, kjøpte en Pontiac og ble så lenge sparepengene varte. Og kontokreditten. Og litt fra mamma. Siden det har det gått i ett både vinter og sommer egentlig, men har blitt en del mindre ski de siste årene, i alle fall utenom barnebakken med min sønn Max Hygge.

Stedet er egentlig ikke så viktig. Det er først og fremst snøen. Det er pudder som gjelder, og helst godt over støvlene. Alpene er bra på den måten at man kan reise rundt og det stort sett alltid er bra i noen områder der. USA og Canada har jo også helt fantastisk puddersnø, som gjerne ligger i ukevis etter snøfall. Og Japan er på en helt annen planet. Der snør det hver dag i desember og januar! Men her i Norge er det kanskje aller best - når været klaffer. Vestlandet kan få sjuke mengder snø når det ikke er for mildt. Og jo lenger nord man kommer, jo villere blir fjellene, og kanskje været.

Blir jeg nødt til å velge bare ett sted, så må bli Lofoten, på grunn av kombinasjonen fantastiske skifjell og nærheten til havet. Det er et magisk sted, og så kan man surfe når det er dårlig skiføre.

Hva skjer med telemarkskjøring, det virker som om mange konverterer til alpinutstyr?

- Ja, det er mange som har blitt pysete og feiget ut i det siste. Neida, det er mange fordeler med alpint. Det er ikke like vanskelig, det går fortere og nå er det samtidig ikke noe problem å gå med. Men for meg, og mange andre tror jeg, handler telemark om en følelse, ikke om prestasjon. Å kjøre porter på telemarksski er kanskje noe av det dummeste jeg vet om. I alle fall at noen gidder å organisere det. Følelsen av en lang telemarksving i pudder er mer som å surfe eller kjøre snøbrett, den er mer fri enn en alpinsving. Når jeg kjører alpint savner jeg det med en gang det blir litt pudder og flyt på kjøringa. I park, på kunstsnø, når det er ordentlig bratt og i trang norsk krattskog, kjører jeg like gjerne alpint, men det slår aldri en feit telemarksving i pudder.



Fraværet av utløserbindinger var lenge et problem, hva tenker du nå som telemarkskjørerne tar i bruk Rottefellas nye NTN?

- NTN-systemet er en revolusjon. Det går an å regulere utløserkraften på bindingene, og det er enormt mye større presisjon og kraftoverføring til skiene, slik at man kan kjøre hardere og fortere. Det trengs ikke mer enn en halv tur i bakken for å merke det. I tillegg er støvlene utvilsomt mer komfortable og praktiske, ikke minst fordi de også passer i alpin- og Randonnébindinger. Dessverre er det kanskje tusen ganger flere alpinkjørere enn telemarkkjørere i verden, så farten i utstyrsutviklinga bærer naturligvis preg av det. Ironisk nok er telemarksbindingene blitt mer kompliserte og tyngre, mens alpinbindingene nesten det motsatte i de siste årene. Forhåpentligvis kommer det flere bindingsversjoner etter hvert, som er forbedret og spesialisert mot for eksempel toppturer og vektfokus, eller bakke og parkkjøring.

Det var lenge fokus på telemarkssvingens røtter fra Morgedal, nå virker det i mye større grad som om sporten bare er en annen måte å ha det morsomt i fjellet og skibakkene på. Hva er den største fordelen med telemarksutstyr som du ser det?

- Ski er ski, sier jeg. Selv svenskene kaller det ene for ski og det andre for telemark, men det er jo samma greia! Å ha det moro på fjellet og på snø er jo arven fra Morgedal, telemarksvingen er jo bare en detalj. Sondre hadde sikkert også festet hælen om han hadde hatt muligheten. I alle fall kompisene hans som ikke klarte å henge med, og de hadde sikkert hatt det minst like morsomt uansett. Men kanskje de plutselig hadde savna følelsen av å senke det ene kneet, komme enda nærmere underlaget og føle snøen på en annen måte, og så bytta tilbake en dag.